Tenk om Snøfall 2 var julekalenderen det året min mamma døde.

Jeg har vurdert opp og i mente om hvorvidt jeg skal slenge meg på denne diskusjonen eller ikke, og som du ser klarte jeg ikke å la være. Sesong to av Snøfall er i gang som årets julekalender i Norge. Den handler blant annet om en mamma som har kreft. Kommentarer og diskusjoner har ikke latt vente på seg, og foreldre, terapeuter og forfattere kommer med ytringer, burde barna se triste ting i jula? Det jeg tenker er, tenk om Snøfall 2 var årets julekalender når min mamma døde av kreft.

Det startet med at jeg leste blogginnlegget til Pappahjerte - Ikke snakk om kreft mens jeg spiser marsipan. Han tar opp at flere foreldre har reagert på det triste, eller heller, det realistiske i Snøfall 2, mamma har kreft. Hele blogginnlegget hans er fantastisk skrevet og jeg skulle ønske jeg kunne gjengi hele her, men anbefaler deg heller å klikke deg inn på siden hans for å lese innlegget. En av konklusjonene til Pappahjerte er at foreldre som klager på et slikt tema er for privilegerte. Faktisk så har flere bekreftet at de ikke ønsker å se julekalenderen i år fordi den ikke inneholder "undring og magi" og mange har sendt klagemail til NRK (les mer om det her Refser NRK: - Skikkelig skuffet).  

NRK publiserte senest i går en artikkel hvor en pappa, og en familieterapeut uttrykte seg (les artikkelen her Kreftsyk mor i "Snøfall 2" skaper reaksjoner: - Serien viser hvordan livet faktisk er for mange). Faren i denne artikkelen opplever at han og sønnen har blitt en "litterær klisjé" etter at de mistet kone/mamma til kreft. Familieterapeuten mener at foreldre er redde for at "negative ting" kan ødelegge julen. Mens jeg, jeg undrer meg på hvordan det ville vært om dette var årets julekalender når jeg mistet mamma til kreft. Jeg var tenåring, men hadde yngre søsken. Mamma døde noen måneder før verden skulle fylles med undring, magi, gode minner og glede. Selv med hard innsats fra pappa sin side kan jeg med hånden på hjerte si at den julen manglet den ene magien vi trengte. Mamma. 

Tenk om Snøfall 2 ble sendt på tv'n den julen? Vi hadde ikke hørt om kreft før mamma ble syk. Visste ikke hva det var. Uvitne om at kreft i mange tilfeller førte til død. Etter at mamma døde, følte jeg at jeg hørte om kreft overalt. På tv, radio, i bøker osv. Hvordan hadde jeg reagert om dette var julekalenderen? Vet ikke. Jeg tenker kanskje at det kunne vært terapeutisk for søskene mine og meg, det å se at det faktisk er noen som vet hva vi gikk igjennom. Kanskje kunne den julekalenderen vært en del av sorgen våres og gitt rom for å gråte, savne og kjenne på at det er helt greit, selv om det er jul. At selv om vi skal være lystige, glede oss til at julenissen kommer, så er det også greit å være lei seg for at mamma ikke er julemagien i år. Lei seg for at mamma ikke deler julegleden sammen med oss, og sørge over at gode juleminner med mamma, skulle vi aldri få skape sammen igjen. Kanskje hadde sørgeprosessen vært lettere om vi kunne grått sammen hver dag kl. 18:00? Vet ikke, men kanskje.

Hvordan hadde vennene våres hatt det om dette var julekalenderen det året? De visste heller ikke om kreft. De visste ikke hvordan det var å miste en mamma til en forferdelig sykdom, ei heller hvordan kreft påvirket en mamma. Om dette var julekalenderen, hadde de lært om hvordan det var å være oss? Kunne de fått muligheten til å ha reflekterte samtaler med de hjemme som førte til at de kunne vist oss at de skjønner hvor tøft det var? For der er også min tankegang. Istendenfor å tenke - stakkars barnet mitt som må kjenne på vanskelige følelser gjennom en julekalender, kanskje du burde tenke - så heldige vi er som kan ha gode reflekterte samtaler om et så vanskelig tema uten å erfare det selv. Så heldige vi er som har en gylden mulighet til å lære om empati, medmenneskelighet og hvordan oppføre seg mot de som står i vanskelige situasjoner i en ellers lykkelig høytid. For er det en ting vi mennesker, hvert fall i Norge, kjenner på, så er det frykt for å snakke med noen som er i en vanskelig situasjon. "Jeg vet ikke hva jeg skal si" er kanskje en frase du har sagt, eller hørt når du skal snakke med vennen din som akkurat mistet en nær til kreft. Vel, du kan nå hjelpe barnet ditt til å ikke havne der. 

I pedagogikken er det kjent, barn må erfare og reflektere for å lære. I Snøfall 2 får barnet ditt muligheten til å erfare følelser rundt et vanskelig tema, og sammen med deg kan dere reflektere over det barnet ditt kjenner på. Barnet ditt får muligheten til å sette seg inn i hvordan gutten i Snøfall 2 har det, hvordan det er for moren og de rundt denne familien. Dette vil ikke kun berike ditt barns emosjonelle spekter, men også det sosiale. Kanskje de faktisk har en venn på skolen som har et familiemedlem med kreft, og de føler seg usikre på hvordan de skal oppføre seg mot denne vennen? Tenk så fantastisk at ditt barn kan hjelpe en venn som har det vanskelig ved å vise forståelse for hvorfor det er vanskelig. Tenk på hvor raus ditt barn kan være mot et annet barn som garantert har et følelsesspekter ute av kontroll på grunn av sorg. Ditt barn kan gi et annet barn trygghet og nærhet. Du er heldig som kan sende klagemail til NRK fordi du mener at det er et for tøft tema for barnet ditt, for de av oss som går julen i møte med sorg har ikke noe valg, uavhengig av julekalenderen. Du er heldig som kan hjelpe barnet ditt til å bli en god venn ved å se på en julekalender. Du er heldig som kan velge at julen kun skal inneholde glede. For, det er altfor mange barn som ikke har det valget og som ikke er så heldige.

Tenk om Snøfall 2 var årets julekalender når min mamma døde av kreft, kanskje samtalen under hadde vært et mulig utfall? For en ting er sikkert, den opplevde jeg aldri fra et annet barn, men det hadde garantert skapt en tryggere relasjon til mine venner, selv med en så "enkel" samtale som dette:

Venn: "Du?"

Jeg: "Ja?"

Venn: "Jeg så Snøfall 2 i går. Mammaen til den gutten har kreft, var det ikke det din mamma hadde?"

Jeg: "Jo"

Venn: "Jeg ble veldig lei meg når jeg så at hun fikk cellegift, hun så så syk ut. Fikk mammaen din cellegift?"

Jeg: "Ja, men mamma fikk en annen type, så hun mistet ikke håret"

Venn: "Jeg er lei meg for at mammaen din fikk kreft"

Jeg: "Jeg også"

Så lite, men allikevel så sterkt. To barn som sammen deler noe som er vanskelig, men allikevel på en fin måte. En kort samtale som får frem forståelse, empati og medmenneskelighet. En samtale mellom to barn, en som har det vanskelig og en som ikke er redd for hva hen skal si.

Tenk om Snøfall 2 var årets julekalender da mamma døde av kreft, hadde mine venner forstått meg bedre? og hadde det vært rom for sorgen min i jula? Mitt svar er ja. Jeg skulle ønske at Snøfall 2 var årets julekalender det året mammaen min tapte kampen mot kreft.